Нурдаль Григ. Герд

Валентин Емелин
 
        (Моей жене)

Вокруг отеля
падали бомбы.
В газовом свете
из темноты
по коридору
к тебе я стремился.
Издали слышал,
как пела ты.

Не отрицая,
не забывая,
но вдруг, отстраненность
чуть ощутив,
ты будто украдкой
себе напевала,
рожденный душою
лился мотив.

Родины звуки –
всё, что с собою
силою жизни
ты принесла,
как зелени соки
в покрове сиянья
к кроне стремились
от корня ствола.

Ты – чаячьи крылья
над островками,
блеск пенного вереска
возле ручья,
трель птицы весною,
тишь зимнего леса,
ты – чистый родник
моего бытия.

(с норвежского)


GERD
av Nordahl Grieg


Bomber falt rundt huset.
Blоblek lyste lёkten
gjennom nattemёrket
i hotellets gang,
mens jeg famlet mot deg
for о be deg komme.
Sakte fra det fjerne
hёrte jeg du sang.

Ikke for о trosse,
ikke for о glemme,
snarere i tanker,
kanskje litt distrэ,
lyttet du til noe
i ditt eget indre,
og i ubevissthet
nynnet du om det.

Det var hjemlandstoner.
Alt som du bar med deg,
veldet frem som livets
glae sterke mot,
slik som grёnne sevjer
stiger mot et lys-slёr
over treets krone,
selsomt, fra dets rot.

Du var mоkevinger
over hvite holmer,
lyng som flammet skumvоt
langs et bekkefar,
fugleflёyt om vоren,
vinterskogens stillhet.
Du var for mitt hjerte
kilden, ren og klar.